Du står der så svart og fin,
med snøkrystaller i pelsen din -
Med største ro du rusler av sted,
i sal av lær får jeg være med.
De første runder med stalljenter -
du leies i snor og tålmodig venter.
Snart skal vi prøve på egen hånd -
uten at du blir holdt i bånd.
Jeg er så glad på din hesterygg!
Syns du er god - og kjenner meg trygg,
Klapper og koser - du er så vakker!
her fins ikke tegn til truende fakter.
Så skjer det plutselig noe rart -
du er ikke lenger så lun og sart,
med hissige vrinsk blir du sta og steil -
Hva tenker du på? - her er noe feil.
Jeg blir litt redd - hva gjør jeg nå?
men gode hjelpere passer på -
med våkent blikk blir alt registrert,
her er det heldigvis noen som vet!
En liten angst har sneket seg inn -
Hva har skjedd med hesten "min"?
Jeg vil så gjerne få ri på deg -
hvis du, min venn, vil bære meg...?
Berit B. Heiberg, 14.02.2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Kjære Berit!
Denne siden er helt nydelig, spesielt diktet til verdens beste hest, nemlig Vindtina-vakra! Kjenner meg utrolig godt igjen i mye av det du skriver, og det styrker min tanke om at jeg tror alle mennesker gjennomgår opptil flere tøffe prosesser i livet.. Det er da det er så godt å ha hverandre, og å vite at Gud løfter oss opp! Takknemlig for å kjenne deg, og for å vite at du er der! Du er god som gull!!!
Stor klem fra Heidi
Hei,
Vindtina-Vakra - en av de klokeste hestene jeg noen gang har kjent! Det var jeg som først kalte henne Vindtina-vakra :) Jobbet i stallen på BHSS i mange år, og red henne jevnlig. Nå er det mange år siden hun døde, men jeg har henne friskt i minne og er glad for at jeg har mange gode minner og bilder av henne. Diktet ditt har jeg sett før, og tatt vare på, takk for de fine ordene! Hilsen Gro Bjerkvoll.
Legg inn en kommentar