Skaperkraft -

Jeg leste et vers i en bok jeg fikk,
Da var det akkurat som det sa "klikk",
En stråle av håp skinte klart i mørke'
Jeg ble så glad - kunne tåren tørke.

Plutselig så jeg det klinkende klart:
Da Gud skapte jorden - var det tomt over alt!
Gud talte - og det stod der! Slik Guddomsmakt!
Så mye kraft - i de ord Han har sagt!

Jeg tenkte da i mitt stille sinn:
Når Gud slik brakte alt på jorden inn,
Ved kun å si noen enkle ord -
Det slo meg - Min Gud - hvor Du er stor!

Tanken gikk videre denne kveld -
til den tomhet jeg kjenner inni meg selv.
Med ett så jeg for meg hva Gud kan gjøre -
og at Han min inderlige bønn vil høre!

For Gud kan tale - og da vil det skje -
at han lager noe nytt - å fylle meg med!
Skaperkraften - den står ved lag,
Min Gud er mektig - også i dag!

Jeg lå i sengen - det var veldig sent,
Nytt mot jeg fikk - et lys var tent!
Tanken fikk hvile og jeg falt til ro,
Min Gud og Frelser - hvor Du er go'!!

Berit B. Heiberg, 22.09.2005

Tankeflukt -

Jeg kjenner meg så fryktelig sliten,
som om bena var laget av bly!
Da føler jeg meg veldig liten,
og skulle ønske jeg kunne fly -

Høyt opp - og vekk fra alt og alle
og ikke være det minste redd
for at jeg ned skulle falle,
men bare le - som jeg aldri før har ledd...

Noen ganger er det bare godt
å la tankene flakse og fly -
bygge et lite luftslott,
og i drømmen bli ung og ny.

Fantasien har vinger - den letter som en ørn -
jeg lar den bare fare hen....
På jorden står jeg, og må heller ta min tørn.
Virkeligheten henter meg inn igjen.

For jeg har ingen vinger, og kan slettes ikke fly,
bena trenger hvile - og hodet vil ha ro.
Jeg reiser meg fra stubben - er ikke helt som ny,
men takker for at jeg kan gå - på mine slitne to...!



Berit B. Heiberg, 22.09.2005

Frykt -

Jeg trenger så inderlig et lite løft -
akkurat nå er det veldig tøft!
Angsten river og sliter i meg,
for at mere kreft vil åpenbare seg.

Ensom og stille går dagen sin gang,
Stemmen er taus, det lyder ei sang.
Jeg kjenner meg knust - og veldig alene,
det kryr av tanker i kveldstimer sene.

Da jeg aller mest trengte at noen var nære
blir allting så fryktelig tungt å bære.
En dør ble lukket - taushet jeg fikk,
- ser ut av vindu' med tårevått blikk.

Jeg kjenner meg ferdig - rett og slett,
av sykdom og sorg er jeg overmett!
Og denne tanken vil helt meg kvele -
vil all min styrke og livsmot stjele.

Det er ikke enkelt å ikke vite -
i hvert fall vet jeg forsvinnende lite.
Kanskje er det intet på gang -
og jeg kan finne igjen min sang...?


Berit B. Heiberg, 22.09.2005